Har du noen gang kjent på tomheten som kommer etter at du har opplevd noe stort?
For meg traff den som et slag i magen mandag morgen klokka 09:00.
Helgen hadde vært en eksplosjon. Vi spilte to konserter. Det var høy lyd, bass som slo i brystkassa, svette, adrenalin og hundrevis av folk. Lyskastere og applaus. Det er følelsen av å stå midt i noe som virkelig lever.
Så ble det mandag.
Himmelen utenfor kontorvinduet var den typen grå som bare finnes i februar. Kaffekoppen var lunken før jeg hadde drukket halvparten. Innboksen var full av mails som krevde svar, men som ikke umiddelbart ga noe tilbake.
Det var helt stille.
Og selv om jeg vet bedre – selv om jeg har brukt årevis på å designe en hverdag jeg faktisk trives i – så kjente jeg det i magen.
En slags flathet. Som om fargene var skrudd litt ned.
Det er lett å tro at denne følelsen betyr at noe er galt. At hverdagen må “fikses”. Gjøres mer spennende. Mer intens.
Men jeg tror egentlig ikke det er der problemet ligger.
Vi lever i en tid som er litt besatt av toppturene. Vi scroller gjennom andres utsiktspunkter og glemmer at livet stort sett foregår nede i dalen.
Helgen – konserten, festen, den store opplevelsen – det er toppen. Der er utsikten fantastisk.
Men det blåser også der oppe.
Hverdagen er dalen. Det er der det er lunt. Det er der arbeidet skjer. Det er der vi bygger fundamentet som gjør at vi kan komme oss opp igjen.
Arkitekten i meg vet dette. Han vet at uten struktur, planlegging og logistikk nede i dalen, blir det ingen konserter for kunstneren.
Likevel protesterer kroppen litt. Den vil ha mer utsikt og mindre motbakke.
Så jeg måtte minne meg selv på noe på mandag:
Tomheten jeg kjente på var ikke et tegn på at noe var galt.
Det var bare beina mine som hvilte.
Det er kontrastene som gir livet smak. Uten den stille, grå mandagen, vil heller ikke lørdagen skinne på samme måte.
Jeg prøver ikke å gjøre hverdagen til en fest.
Jeg prøver heller ikke å leve bare for helgen.
Jeg prøver å bygge et liv som tåler begge deler.
Et liv der jeg kan stå i stormen på toppen den ene dagen – og finne ro i arbeidet nede i dalen den neste.
Så hvis du sitter der og føler at livet ditt er litt “grått” akkurat nå, sammenlignet med høydepunktene du ser rundt deg:
Slapp av. Det betyr bare at du er hjemme.
Nyt roen i dalen. Utsikten kommer tidsnok tilbake.
Om det å være i dalen
Det er lett å elske starten på noe nytt. Og det er lett å elske resultatet. Men det er i mellomrommet – i dalen – at de fleste gir seg.
Det er her det er stille. Det er her ingen klapper. Men det er også her skillet går.
Jeg føler meg derfor temmelig sikker i min sak: de som tåler stillheten i dalen, er de som får oppleve utsikten igjen.
