I går kveld spilte vi fri alder-konsert på Cosmopolite. Det var sjukt moro, som alltid.
Og i kveld spiller vi for fullt hus på Heartbox i Lillehammer. Sånn som jeg gleder meg!
Det suser fortsatt litt i øra. Kroppen er litt mørbanket, på den gode måten. Og det tar litt tid å lande sånne dager, med adrenalinet som pumper av dagen som har vært, og energien som bygger seg opp mot kvelden som kommer.
Det er et rart mellomrom.
Og det er nettopp i et slikt mellomrom tanken om "kompass, ikke kart" først dukket opp.
Ikke som et slagord, men som en påminnelse til meg selv.
Når jeg ser rundt meg, på sosiale medier eller i det virkelige liv, så ser det ut som om alle leter etter et kart. En slags hovednøkkel som løser alt.
Vi vil ha oppskriften. Fasiten. De "fem stegene" som garanterer at vi kommer dit vi skal. Vi vil vite nøyaktig hvor veien går. Merka sti, informasjon om hvor lang tid det tar, og hvordan utsikten er når vi kommer frem.
Vi vil ha garantier før vi begynner å gå.
Kjenner du deg igjen?
Problemet er bare at et kart kun funker om terrenget er kjent. Ikke sant? Det er derimot slik at livet mitt – og kanskje ditt også – sjelden ligner på terrenget i turbeskrivelsen.
Derfor har jeg begynt å stole mer og mer på kompasset.
Forskjellen er vesentlig.
Et kart forutsetter at terrenget er ferdig kartlagt. At noen har gått der før deg, tegnet inn stiene, høydemeterne og myrene. Det gir deg en trygghet om hva som venter rundt neste sving.
Men i livet – og i kreative prosesser – finnes det sjelden slike kart. Terrenget blir til mens vi går.
Da er kompasset viktigere.
Det forteller deg ikke hvor myra er, eller hvor bratt bakken blir. Men det forteller deg hvor nord er.
Nord. Sør. Hva enn som er din retning.
Så snart jeg har en følelse på retningen, trenger jeg ikke se hele veien. Jeg trenger bare å se de neste meterne.
I praksis gir det et handlingsrom på minst 180 grader foran meg. Jeg kan gå litt mot venstre, litt mot høyre. Jeg kan teste ut en avstikker, snu og gå litt tilbake for å unngå myra, og prøve igjen.
Så lenge jeg i all hovedsak beveger meg i riktig retning, er det greit.
Det var dette jeg gjorde med denne 30-dagers reel-challengen min. Jeg hadde ingen masterplan. Ingen strategi. Jeg hadde bare en retning:
Jeg ville forsøke å bli bedre til å formidle. Jeg ville tørre mer.
Så jeg begynte å gå.
Det er det samme med alt det andre jeg driver med. Enten det er klesmerket Deys eller foto-prosjektene mine. Det er ikke brikker i et stort puslespill jeg har tegnet ferdig på forhånd.
Det er forsøk. Det er steg.
Noen ganger treffer jeg. Andre ganger bommer jeg. Men fordi jeg styrer etter et kompass, og ikke et kart, regner jeg ikke bomturene som feil heller. De er bare justeringer av kursen.
Dette gir meg en enorm frihet.
Det betyr at jeg kan selge merch fem minutter før konserten starter, stå på scenen i neste øyeblikk, og sitte dypt konsentrert og skrive slik som nå i det tredje.
For meg er ikke dette rot. Det er retning.
Et kart, av typen en fasit, handler om kontroll. Et kompass handler om tillit.
Tillit til at du finner veien mens du går den.
Kanskje det er noe som trekker i deg akkurat nå? Noe du har lyst til å gjøre, men som du utsetter fordi du mangler klarhet og ikke har hele planen klar?
Kanskje du ikke trenger den planen.
Kanskje det holder å vite himmelretningen, og ta det første steget.
PS: En liten tanke om mellomrommene
Jeg startet dette brevet med å si at jeg sitter i et mellomrom. Mellom to konserter. Mellom to like, men likevel unike opplevelser.
Og når jeg tenker meg om, er det kanskje her vi lever mesteparten av livet vårt.
Vi fokuserer så mye på toppene – konsertene, lanseringene, feriene. De store markørene på kartet.
Men det er i mellomrommene vi henter pusten. Det er her vi justerer kompasset. Det er her vi finner ut om vi faktisk er på rett vei, eller om vi bare løper.
Akkurat nå skal jeg bruke dette lille rommet til å pakke merch, sjekke DJ-utstyret og sette kursen mot Heartbox.
Ikke ene og alene for å jage neste topp. Men også for å nyte turen dit.
