Da det eldste barnet mitt begynte med hockey for snart ti år siden, kunne jeg knapt stå på et par skøyter.
Likevel fikk jeg skikkelig lyst til å lære.
Den første tiden var naturligvis katastrofal. Jeg måtte svinge 270 grader til høyre for å komme meg til venstre. Jeg klarte ikke å ta imot en eneste pasning. Kort fortalt var det ikke akkurat elegant.
Men likevel bestemte jeg meg for å ta leken på alvor. Jeg var med på alt jeg fikk av istid og lærte sakte, men sikkert det mest grunnleggende.
Og da guttungen var klar for U8, ble jeg en del av trenerteamet. Som “assistenten til assistenten” – han som samlet pucker og flyttet mål.
Jeg fant plassen min der etter hvert. Og oppdaget at jeg egentlig var ganske god på å trøste og motivere. God på å stå i det sammen med de som hadde en dårlig dag.
I dag er jeg assistenttrener på lagene til begge guttene mine.
Innimellom koster det fortsatt noe å gå ut på isen sammen med trenere som har spilt hele livet. Å være villig til å se ut som Bambi foran titalls foreldre. Den følelsen forsvinner ikke helt. Man bare venner seg litt til den.
Og det å gruble litt på dette har fått meg til å tenke på noe viktig.
Vi er så utrolig flinke til å si til barn og unge at de må tørre å prøve.
Vi står på sidelinja og roper: “Bare gå for det! Det gjør ingenting om du bommer!”
Selvsagt vet vi intuitivt at det er først når de tør å kline til så mye at de faktisk gjør feil, at de lærer. At de vokser.
Men samtidig er det altfor mange voksne som ikke tør å ta ett eneste steg i retning av det de egentlig drømmer om.
Hva forteller vi egentlig barna da? At dette bare gjelder på banen? At det å lære og feile er noe man slutter med når man når en gitt alder?
Som voksne har vi vent oss til å mestre ting. Vi har bygget karrierer, hus og identiteter på å være kompetente. Å plutselig være nybegynner igjen føles ikke bare vanskelig – det føles farlig. Det truer bildet vi har av oss selv.
Men sannheten er brutal og enkel:
Hvis det ikke er rom for å bomme, er det heller ikke plass til å vokse.
Ingen får til noe på første forsøk. Ingen.
Den følelsen av å være på glattisen kjenner jeg igjen fra andre steder enn ishallen. Jeg kjente den da jeg begynte å skrive disse postkortene også.
For to år siden satt jeg nemlig og skrev et brev, mest til meg selv egentlig.
Det var på engelsk (slik at hele verden kunne lese det). Jeg trodde det var det riktige. Planen var å dokumentere reisen offentlig, selv om jeg ikke visste om noen kom til å lese. Jeg visste heller ikke om jeg kom til å fortsette.
Jeg visste bare at det var verre å la være enn å prøve.
Så jeg begynte.
Jeg har bommet flere ganger siden da. Startet på feil språk. Laget videoer som var så nye og uvante for meg at jeg måtte tvinge meg selv til å trykke på publiser. Skiftet retning flere ganger.
Det handlet ikke om at det var feil, men at det var fremmed. Det var en muskel jeg ikke hadde brukt før.
Men etter nok repetisjoner skjer det noe. Motstanden gir litt slipp. Kroppen slutter å stritte imot, og det som først kjentes feil, begynner å ligne noe som er mitt.
Jeg er kjempeglad for at jeg ikke ga opp. Verken på isen eller med skrivingen.
Og som du naturligvis forstår - eller kanskje til og med husker - så var ikke det første brevet spesielt bra. Men det var ingen stor plan bak det.
Det var bare et første steg.
Men det steget førte til det neste. Og det neste.
Og i dag sender jeg ut postkort nummer 30.
Det viste seg å holde. Ikke fordi starten var perfekt, men fordi jeg fortsatte å gå.
Så hvis du sitter med noe du har lyst til å begynne på – et prosjekt, en idé eller en endring du ikke har fortalt noen om ennå – så er dette min tillatelse til deg:
Du trenger ikke hele planen. Du trenger ikke vite om noen kommer til å se det eller bry seg.
Du trenger bare å gi deg selv det samme rommet som vi gir barna på isen. Eller nybegynneren som prøver noe for første gang.
Rommet til å prøve. Rommet til å feile. Og dermed: Rommet til å vokse.
Om du har lest helt hit: Tusen takk!
Jeg skrev lenger opp at jeg ikke visste om noen ville lese dette da jeg startet.
At du faktisk gjør det – enten du har vært med siden start eller nettopp kom inn døra – betyr mer enn du tror.
Det er det som gjør at jeg tør å fortsette å øve.
Takk.
