Pål Martins Postkort

Kort #26 - skrevet et sted mellom nattbordet og soloppgang

I natt lå jeg og tenkte på hvor kort livet egentlig er.

Ikke på den dramatiske måten. Mer nøkternt. Konstaterende.

At det er begrenset. At vi ikke får uendelig mange runder. At vi, så langt jeg vet, bare får én.

Men så slo det meg at det i seg selv ikke er et problem.

Mange bruker mye tid på å bekymre seg for slutten. For døden. Men jeg pleier å snu på det.

Før dette livet var jeg "borte" i milliarder av år. Det plaget meg ikke nevneverdig.

Det virkelige mirakelet er ikke at det tar slutt, men at det i det hele tatt startet.

Sannsynligheten for at akkurat du og jeg er her, akkurat nå, er så forsvinnende liten at det nesten er latterlig. Vi har egentlig vunnet i lotto alle sammen, bare ved å trekke pusten.

Derfor blir det meningsløst å bruke gevinsten på å bekymre seg for at den skal ta slutt.

Det betyr ikke at man skal være uforsiktig. Tvert imot.

Det betyr at det er fornuftig å bruke energien på det som gir liv, fremfor å spare seg gjennom det.

Jeg har tenkt på et rart paradoks med tid.

Når vi gjør ting som ikke gir glede, eller når dagene bare glir forbi uten motstand, kan timene føles lange der og da. Men når vi ser oss tilbake? Da har tiden bare fordampet.

Tomme dager setter ingen spor. De etterlater oss bare med spørsmålet: Hvor ble det egentlig av tiden?

Men når jeg står midt i noe – et prosjekt, en idé, en bevegelse fremover – endrer tiden karakter.

Den slutter å være en fiende som stjeler sekunder fra meg. Den blir i stedet en ramme jeg fyller.

Jeg har lagt merke til at de eksistensielle bekymringene, de som ofte gnager når jeg blir sittende stille for lenge, har en tendens til å fordufte når jeg har driv.

Ikke fordi jeg flykter fra dem. Men fordi de mister sin relevans.

Når hodet og hendene er opptatt med å skape noe som føles riktig, blir vissheten om at livet er begrenset mindre skremmende. Det blir bare en betingelse.

Min erfaring er enkel:

Ikke fordi alt er løst – men fordi jeg er på vei.

Meningen med livet er ikke noe vi finner til slutt. Det er noe vi skaper underveis.

Ved å fylle rammen med det som faktisk betyr noe.

PS: En liten rapport fra venterommet

Jeg delte nettopp denne reelen på Instagram.

For i dag var jeg med faren min til legen.

Han er 76 år nå. Og han trenger hjelp til det meste.

Når jeg ser på ham dytte på rullatoren, er det rart å tenke på at dette er den samme fyren som har stått på toppen av Kilimanjaro. Som har gjort alpine turer i Mont Blanc massivet. Som vindsurfet på Mjøsa, bygde sin egen arbeidsplass og på den måten kanskje har levd mer enn de fleste.

Så – over natta – endret alt seg med et stort hjerneslag. Og så, i fjor, et lårbeinsbrudd på toppen av det hele.

Å sitte der med ham minnet meg på det jeg har skrevet om over:

Det er ikke ment som noe mørkt. Det er bare en påminnelse. Et lite, vennlig dytt i ryggen.

Hvis det er noe du har utsatt. Noe du har tenkt at du skal gjøre "en dag".

Kanskje den dagen er i dag?

Det trenger ikke være perfekt. Det trenger bare å bli gjort.

Det er derfor jeg fortsetter med disse videoene, selv etter å være i mål med 30-dagers-prosjektet mitt på Instagram, til tross for at det koster litt krefter.

Ikke for algoritmen. Men for å ikke vente livet i hjel.

Hvorfor får du denne e-posten? Du står på listen min fordi du har meldt deg på nyhetsbrevet, lastet ned en ressurs, kjøpt et av mine fotoprints eller fordi du har handlet et produkt fra Deys Dynamics.

Vil du justere hva jeg sender deg? Jeg sender ut både Pål Martins Postkort (personlige refleksjoner) og Deys Dynamics Dagbok (historier fra klesmerket jeg bygger).

Hvis du kun vil ha én av delene – eller ikke vil høre fra meg i det hele tatt – kan du enkelt oppdatere valgene dine eller melde deg av via lenkene under.