Pål Martins Postkort

Kort #27 - skrevet et sted mellom flyt og forstyrrelser.

Folk snakker ofte om frihet som frihet fra arbeid. Drømmen om å ligge på en strand, logge av og gjøre ingenting.

Ahh, så deilig. Men hvor lenge er det egentlig moro å sløve?

Den siste tiden har jeg tenkt mye på en annen type frihet. En vi ofte glemmer.

Jeg har nemlig hatt noen dager nå der jeg har stengt døra, skrudd av varsler og bare dykket ned i én ting av gangen.

Timene har flydd. Ikke på den måten de gjør når man scroller på telefonen og føler seg tom etterpå, men på den måten der du glemmer at du er sulten, glemmer hva klokka er, og glemmer å bekymre deg.

Konklusjonen min er enkel:

Vi lever i en verden som er designet for å avbryte oss. Et “pling” her. En e-post der. En kjapp sjekk av nyhetene.

Fy faen som jeg hater det.

Mange av oss tror vi er effektive fordi vi gjør mange ting samtidig. Men egentlig kaver vi bare rundt i overflaten. Og det er ekstremt slitsomt i lengden. Det er jo der bølgene er høyest.

Nede i dypet er det imidlertid stille.

Jeg tror usikkerhet vokser når oppmerksomheten vår er splittet. Når vi flakker fra det ene til det andre, får tvilen plass til å gro.

Men når jeg rydder plass til å jobbe dypt – i mitt tilfelle med for eksempel tekst, foto eller strategi – skjer det noe med hodet. Støyen legger seg. Usikkerheten fordamper, rett og slett fordi det ikke er plass til den.

Kanskje vi ikke trenger mer ferie for å finne roen. Kanskje vi bare trenger færre avbrytelser.

Å sitte i fred med noe som betyr noe… det føles nesten ulovlig godt. Det er der den kreative delen av meg får puste, og den strukturerte delen får bygge.

Så: Ikke bare planlegg når du skal ha fri. Planlegg også når du skal få lov til å forsvinne litt inn i noe.

Det er også en form for hvile. Og frihet.

PS: En liten tanke om tyven i lomma

Jeg ble sittende og se på telefonen min i går. Den lå der på bordet. Svart og stille.

Helt stille. Unormalt stille.

Det viste seg at "Ikke forstyrr" hadde skrudd seg på av seg selv. Ingen anrop, ingen varsler, ingenting.

Og vet du hva? Det var så sjukt deilig.

Men så kom tanken snikende. Tanken på hvor mye tid den lille dingsen egentlig har stjålet fra meg.

Ikke de store timene. Men de små øyeblikkene. Sekundene i heisen. Minuttene mens kaffen trakter. Tiden før jeg sovner.

Og ikke minst: I øyeblikk da jeg skulle vært fullt til stede for mine egne barn. Eller på besøk hos fatter'n i pleieboligen, eller hos mamma på helsehuset.

Vi snakker ofte om at livet er skjørt. At det er kort. At vi må gripe dagen.

Men så bruker vi faen meg dagene på å scrolle gjennom andres liv, i stedet for å være til stede i vårt eget.

Hvor sjuk i hodet går det an å bli?

Det er rart, er det ikke? At vi er livredde for å miste livet, men gir bort timene våre helt gratis til en algoritme.

Så denne uka har jeg øvd meg på å legge den bort. Ikke fordi jeg er imot teknologi. Men fordi jeg er for livet.

For hvis vi ikke passer på, så scroller vi oss gjennom hele livet uten å egentlig ha vært der.

Hvorfor får du denne e-posten? Du står på listen min fordi du har meldt deg på nyhetsbrevet, lastet ned en ressurs, kjøpt et av mine fotoprints eller fordi du har handlet et produkt fra Deys Dynamics.

Vil du justere hva jeg sender deg? Jeg sender ut både Pål Martins Postkort (personlige refleksjoner) og Deys Dynamics Dagbok (historier fra klesmerket jeg bygger).

Hvis du kun vil ha én av delene, bør du bruke lenken for å oppdatere valgene dine.

Hvis du trykker på Unsubscribe under, melder du deg av alt og vil ikke høre fra meg igjen.