For noen år tilbake satt jeg ved kjøkkenbordet en tidlig morgen. Det var midtvinters, mørkt ute, og de ekstra timene i senga fristet langt mer enn kontoret. Jeg var på min andre kaffekopp – den jeg følte at jeg trengte, men egentlig ikke – og den hadde rukket å bli halvfull og lunken.
Det var definitivt en fredag, og jeg kjente på den altfor vante dragningen mot å “gjøre mer” før helgen satte inn. Bare for å endelig kunne slappe av i to dager.
Det er så lett å gå i den fella. Tanken om at hvis jeg bare hadde hatt litt mer driv, litt mer motivasjon, eller kanskje bare et skikkelig spark bak, så hadde alt løsnet. Utallige ganger har jeg blitt fanget i følelsen av at jeg ikke er skjerpet nok, at jeg bare må ta meg sammen og tvinge frem fremdriften.
Heldigvis har jeg blitt mer bevisst på dette de siste årene. Når ideen om multitasking og lettvinte løsninger dukker opp, klarer jeg oftere enn før å avdekke hva som faktisk skjer.
For når jeg sitter her nå og ser på alle de åpne fanene på skjermen, og de enda flere åpne fanene i hodet, innser jeg at det sjelden er drivet det står på.
Jeg har egentlig aldri manglet driv. Jeg har manglet retning.
Eller kanskje mer presist: Jeg har en tendens til å miste retningen litt når alt prøver å få plass samtidig.
Av og til kan det føles som latskap, men det merkes som støy. Det er for mange ting som roper samtidig. Jobb, musikk, foto, skriving, ideer, familie, ansvar. Alt vil ha plass i fronten av hodet på én gang. Og når alt står og blinker rødt, er det lett å tro at løsningen er å løpe fortere.
Men hvis retningen er uklar, hjelper det lite med mer fart. Da ender man bare opp med å løpe i sirkler. En meget uheldig måte å slite seg ut på, spør du meg.
Gjennom livet har jeg brukt mye tid på å lure på om jeg burde bli enklere. Smalere. Om jeg burde velge bort det å lage klær for å bli en mer “seriøs” gründer, eller om jeg burde slutte å skrive disse brevene for å få mer tid til ekte arbeid. Men sannheten er at jeg ikke vil være bare én ting. Jeg liker at livet mitt rommer både scenen og stillheten, både matpakker og merkevarebygging.
Problemet er ikke bredden i universet mitt. Problemene oppstår de gangene jeg har forsøkt å bære alt i front samtidig.
Jeg har forstått at jeg ikke trenger et mindre univers. Jeg trenger bare bedre tyngdekraft. Jeg trenger et tydeligere sted å samle energien min, slik at én ting får lov til å være viktigst av gangen.
Retning samler, mens motivasjon svinger.
Retning gjør det lettere å velge hva som får være først, og hva som bare kan ligge der og hvile litt uten at jeg får dårlig samvittighet. Det handler ikke om å gi opp alt det andre, men om å tørre å la kompasset peke på én ting av gangen.
Kanskje du har det litt på samme måte i dag? At du føler deg litt tiltaksløs eller uinspirert, og tenker at du må skjerpe deg?
Kanskje du ikke trenger å bli mer disiplinert. Kanskje du bare trenger å være ærlig nok med deg selv til å spørre: Hva er viktigst akkurat nå? Ikke for resten av året, men for denne timen.
Noen ganger er det alt som skal til. At én ting får lov til å være nok.
Kartet sier ofte at vi skal rekke over alt. Kompasset peker bare. Stille og rolig. Og akkurat nå peker det på at jeg skal lukke de fanene som ikke betyr noe, og fokusere på det neste steget som faktisk flytter noe.
Ikke mer driv. Bare retning.
I dag spiller Dirty Oppland på Union Scene i Drammen, i morgen på World Cup i Kvitfjell, og på søndag skal jeg søren meg på Spellemannprisen hvor vi er nominert til årets video med Oppland Camping.
Det er lett å bli dratt i alle retninger, med barn som skal dømme ishockey, spille kamper, budsjetter som skal leveres, regninger som skal betales og alt annet livet krever av oss.
Men så gjelder det å stole på at arbeidet er gjort, at det som må på plass er landet, og at det er nok å bare nyte helgen. Fokusere på det denne helgen er satt av til, og ta fatt på all verdens oppgaver – forhåpentligvis mest av de som virkelig er viktige, og mindre av de som bare føles viktige – til uka igjen.
God helg.
