Jeg overhørte en samtale på butikken i går:
«Bare to dager igjen til helg nå. Da skal jeg endelig slappe av.»
Virkelig?
Hvor mange av oss lever livet som om hverdagen bare er et venterom? En transportetappe vi må rushe gjennom for å komme til det virkelige livet. Det livet som skjer i helgene, i feriene, eller «når ting roer seg».
Jeg ser det overalt. Folk som heller innpå kaffen i en slurk, løper gjennom leveringen i barnehagen, maser gjennom arbeidsdagen.
Alt handler om å bli ferdig. Ferdig med oppgavene. Ferdig med uka. Ferdig med pliktene.
Slik at vi kan hva? Kollapse på sofaen og si: «Ah. Nå. Nå lever jeg.»
Dette er en farlig måte å leve på.
Hvis vi behandler mandag til fredag som en hindring, har vi definert 70% av livet vårt som søppel. Som noe som bare skal kastes eller spoles forbi.
Det kan virke som om vi lever i en kollektiv illusjon om at det finnes en «oppgradert versjon» av livet som venter rundt neste sving. En versjon der huset er ryddig, ingen krangler, innboksen er tom, og vi endelig har ro.
Den brutale sannheten er imidlertid noe jeg har erkjent de siste årene:
Det kommer ingen og redder oss.
Det finnes ingen magisk dato der alt faller på plass. Ingen kommer til å banke på døra di og si: «Her er det rolige livet du bestilte. Nå kan du slutte å stresse.»
Hvis du vil ha et liv du ikke trenger å rømme fra, må du bygge det selv.
Det starter med å innse at den overfylte søppelkassa, kaoset i gangen og den travle onsdagen ikke er feilvarer.
Det er ikke støy før showet begynner.
Dette er showet. Dette er det. Akkurat nå.
Jeg har brukt mye tid – spesielt den siste tiden – på å forsøke å designe min egen hverdag. Ikke for å optimalisere meg bort fra kaoset, men for å kunne stå i det med ro. Ikke miste hodet, som jeg åpenbart gjør fra tid til annen.
For meg handler det om å forsøke å beskytte tiden min, spesielt starten på dagen. Det er ikke alltid det går, livet skjer jo, men målet er å skape en lomme på morgenen der jeg ikke gjør annet enn å våkne, bevege meg litt og starte arbeidet – uten å slippe verden inn med en gang.
Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg merker at det er forskjellen mellom en dag der jeg er til stede, og en dag der jeg bare overlever.
Målet mitt er ikke å jobbe så hardt at jeg kan pensjonere meg tidlig og «begynne å leve». Målet mitt er å bygge en hverdag jeg trives i mens jeg jobber. En hverdag der jeg ikke trenger å vente på ferien for å føle meg fri.
Men det krever også at noe annet i meg våkner. At jeg evner å se skjønnheten i det uperfekte. At jeg ikke ser på onsdagen som en fiende, men som en mulighet.
Hvis vi bruker all energien vår på å rushe gjennom dagene for å komme til «senere», risikerer vi å våkne opp en dag og innse at vi har sprintet forbi hele greia. Da har vi spolt forbi de gode bitene fordi vi trodde de var transportetapper.
Så min oppfordring til oss begge denne helgen er ikke å «slappe av» fordi vi endelig har fri. Min oppfordring er å tenke over hvordan vi kan ta med oss litt av den friheten inn i mandagen.
Hvordan kan du slutte å vente på livet, og heller begynne å designe det?
Her er ett sted å starte:
Velg én ting du kan glede deg til i neste uke – ikke i helgen, men midt i uka. Kanskje en tur onsdag ettermiddag. Kanskje en kopp kaffe alene torsdag morgen. Kanskje 20 minutter med en bok tirsdag kveld.
Ikke noe stort. Bare én ting som gjør onsdagen verdt å leve – ikke bare overleve.
For det er dette vi gjør her. Ikke senere. Nå.
PS: Hva jeg mener med at ingen kommer
Det kan høres mørkt ut at «ingen kommer for å redde oss».
Men for meg er det den mest frigjørende tanken som finnes. Det betyr at ansvaret ligger hos meg. Det betyr at jeg ikke er et offer for omstendighetene, men arkitekten i mitt eget liv.
Hvis jeg vil ha ro, må jeg skape den. Hvis jeg vil ha mening, må jeg bygge den.
Det er skummelt. Men det er også fantastisk. For det betyr at vi har makten til å endre alt.
