Pål Martins Postkort

Kort #25 - skrevet et sted mellom moskus og moms

Kjenner du følelsen som ofte kommer snikende på en fredag ettermiddag?

Du ser på uka som gikk, og i stedet for å kjenne på hva du faktisk fikk gjort, begynner hjernen å ramse opp alt du ikke rakk.

Jeg burde ha trent mer. Jeg burde ha ringt bestemor. Jeg burde ha kommet lenger på det prosjektet.

Vi går rundt med en usynlig ryggsekk. Den er fylt til randen av ting vi tror vi burde gjøre.

Problemet med "burde" er at det er en gjeld som aldri kan betales ned. Uansett hvor mye du krysser av på listen, vil det alltid være noe du kunne gjort bedre, raskere eller mer av.

Det er oppskriften på å leve livet på autopilot. En evig jakt på å bli "flink nok".

Men i det siste har jeg begynt å bytte ut ordet.

Jeg får ofte spørsmål når jeg legger ut bilder fra en hverdagstur på snowboard eller en moskussafari midt i uka:

Jo, jeg jobber. Ganske mye, faktisk. Men jeg har sluttet å la "burde" styre kalenderen min.

Jeg har byttet det ut med «må».

Og da mener jeg ikke må som i plikt (betale skatt, vaske klær). Jeg mener må som i indre nødvendighet.

Tidligere denne uka gikk jeg 20 000 skritt i dyp snø på truger for å se og fotografere moskus. Det var kaldt. Det var langt. Og det var helt fantastisk. Du kan se bilder fra turen her.

Der og da slo det meg: Dette har jeg lyst til å kunne gjøre til jeg blir hundre år.

For meg har trening aldri handlet om plikt.

Jeg løfter ikke vekter eller løper intervaller fordi jeg burde se bra ut eller fordi det er "sunt" ifølge en eller annen standard.

Jeg gjør det fordi jeg må.

Jeg må ha en kropp som virker. En kropp som tåler lange dager i bakken, eller orker å padle ut til en bølge jeg sannsynligvis ikke klarer å catche uansett.

Det er ikke et ork. Det er inngangsbilletten til det livet jeg vil leve.

Ser du forskjellen?

«Burde» kommer utenfra. Det er andres forventninger som har flyttet inn i hodet ditt. Det er tungt, kjedelig og dreper motivasjonen.

«Må» kommer innenfra. Det er et "hell yes". Det er drivstoff.

Når vi fyller dagene våre med ting vi burde, fortrenger vi det vi faktisk må gjøre for å kjenne at vi lever. Vi ender opp i en grå mellomsituasjon – verken helt produktive eller helt lykkelige.

Så her er min utfordring til deg denne helgen:

Ta en titt på listen over ting du stresser med. Hvor mange av punktene er der bare fordi du føler at du burde?

Hva skjer om du stryker et par av dem, og heller setter inn noe du må? Noe som får skuldrene ned og munnvikene opp.

Det er ikke egoistisk. Det er nødvendig vedlikehold.

For verden trenger ikke flere som gjør det de burde. Verden trenger flere som har det bra.

---

PS: En liten rapport fra dag 30

Jeg er ved veis ende av et eksperiment der jeg deler innhold på Instagram hver dag i 30 dager.

Målet var å se hva som skjedde hvis jeg bare gjorde det, uten å overtenke (jeg har overtenkt en hel del, også gjennom dette eksperimentet).

Og nå som jeg står her på dag 30, kjenner jeg på noe rart.

Jeg har ikke lyst til å stoppe.

Det har gått fra å være et prosjekt med en sluttdato, til å bli noe jeg faktisk er i ferd med å begynne å like. Fra å være skummelt til å være i ferd med å bli gøy.

Så selv om de 30 dagene er over, tror jeg bare jeg fortsetter.

Ikke fordi jeg burde levere. Men fordi jeg må skape.

---

Hvorfor får du denne e-posten? Du står på listen min fordi du har meldt deg på nyhetsbrevet, lastet ned en ressurs, kjøpt et av mine fotoprints eller fordi du har handlet et produkt fra Deys Dynamics.

Vil du justere hva jeg sender deg? Jeg sender ut både Pål Martins Postkort (personlige refleksjoner) og Deys Dynamics Dagbok (historier fra klesmerket jeg bygger).

Hvis du kun vil ha én av delene – eller ikke vil høre fra meg i det hele tatt – kan du enkelt oppdatere valgene dine eller melde deg av via lenkene under.