I rollen som assistenttrener på to hockeylag, pappa, og en voksen mange barn og unge velger å snakke med, får jeg høre mange historier.
Historier om å ikke føle seg god nok. Om å være redd for å prøve. Om å overtenke små signaler til de nesten går i stykker. Om frykten for å skuffe foreldrene sine. Om troen på at alle andre har kontroll.
Noen ganger knuser det hjertet mitt litt. For følelsene er ekte. Tårene også.
Men det som slår meg oftest, er hvor lite som skiller disse historiene fra de vi bærer på som voksne folk. Foreldre. Gründere. Ledere. Kreative.
Vi er alle livredde for å bli avslørt. Livredde for å gå på trynet mens noen ser på.
Jeg gir ofte det samme rådet:
Det er bedre å prøve og bomme, enn å la være fordi man ikke turte.
Det tok meg mange år å forstå hvor sant det er. Og i går fikk jeg en brutal påminnelse.
En av trenerne på U12 sa plutselig: “Forresten – Pål Martin dømmer treningskampen i dag” til alle barna.
Jeg kan ikke halvparten av dommertegnene. Jeg er ikke den beste på skøyter. Jeg hadde ikke noe kart over hvordan dette skulle gjøres.
Men jeg spente på meg skøytene, tok på den teite dommerdrakta – og gjorde det likevel.
Jeg måtte et par ganger spørre 11-åringer om reglene underveis. Det satt foreldre på tribunen. Andre trenere. Og et par kamerater fra Dirty Oppland også.
Jeg følte meg alt annet enn kompetent. Som en slags bedrager med fløyte.
Men etter kampen? Det eneste jeg fikk høre var: “Bra jobba.”“Blås litt høyere i fløyta neste gang.”
Og da slo det meg igjen: Det er faktisk ikke så farlig.
Vi bruker så mye energi på å polere kartet. Vi venter på at vi skal kunne alle reglene, ha alle svarene og føle oss 100% klare før vi går ut på isen.
Men sannheten er at du lærer mer av å blåse feil i fløyta én gang, enn av å lese dommerhåndboka ti ganger.
Så lenge du har retningen klar — så lenge kompasset peker mot å bidra, prøve og være til stede — så tåler verden at du snubler litt.
Kanskje det er noe du har lyst til å prøve på akkurat nå? Noe du utsetter fordi du ikke føler deg “kompetent” nok?
Spenn på deg skøytene. Gå utpå. Det verste som skjer er at du må spørre en 11-åring om veien.
Og det er helt greit.
Hvis du har lest helt hit:
Snakk med noen. Noen du stoler på. Noen som faktisk lytter.
Noen ganger trenger vi å snakke for å høre våre egne tanker tydeligere. Andre ganger trenger vi bare å være den som lytter til noen andre.
Det er i disse samtalene — de som er fri for dom og fulle av tillit — at vi ofte finner retningen igjen.
Takk for at du lytter til postkortene mine. Det betyr mer enn du tror.
