Da jeg var ti år gammel hadde jeg ekstrem sceneskrekk.
En episode husker jeg helt konkret: det var en juleforestilling på skolen, og jeg hadde en rolle der jeg måtte snakke. Nervøsiteten var til å ta og føle på, og det plaget meg at jeg ikke hadde bedt om å få være scenearbeider – trekke til side sceneteppet – slik som tidligere år.
Men fatter’n hadde en annen idé. Han lovte meg en femtilapp om jeg snakket så høyt at han kunne høre meg helt bakerst i lokalet.
Det var nok til at jeg tok mot til meg. Jeg snakket høyt og tydelig. Det satt i kroppen lenge etterpå, den følelsen av å ha gjort noe jeg egentlig var redd for, og at det gikk bra likevel.
Jeg kasserte inn femti kroner den dagen, men det var ikke sånn at frykten forsvant. Den har fulgt med hele veien.
Gjennom ungdomstiden var den der fortsatt, sceneskrekken. Den ble ikke borte av erfaring, og den ble ikke mindre av å stå mer på scenen. Den ble bare en del av hvordan jeg er. Og jeg har etter hvert forstått at det ikke nytter å prøve å overbevise kroppen om at alt er greit. Kroppen vet bedre. Den reagerer på sin egen måte, uansett hva hodet prøver å si.
Det som har forandret seg er ikke frykten. Det er forholdet mitt til den.
Jeg har spilt mange show med Dirty Oppland. Alt fra små oppdrag til større scener. Og hver gang, uansett hvor mange ganger jeg har gjort det, så er nervøsiteten der. Den sitter i hendene, i magen og i pusten. En del av meg vil egentlig bare ut av rommet.
Men jeg blir der.
Jeg har tatt et tydelig og bevisst valg om å ikke drikke før eller under show. Grunnen er egentlig ganske enkel. Jeg vil ha kontroll på det jeg gjør, ikke gjøre dumme ting fordi jeg har senket skuldrene for mye – og kanskje viktigst av alt: jeg vil faktisk kjenne på det.
Med det mener jeg å kjenne på nervøsiteten, slippe den til, men samtidig stå i den. Ikke flykte fra den. Pulsen. Alt det som kommer før og når vi går på.
For når jeg faktisk står i det, skjer det noe. Jeg merker publikum på en annen måte. Jeg merker de andre på scenen. Jeg merker øyeblikket mye tydeligere. Det er ganske rått.
Det som er litt fascinerende, er at samtidig som den følelsen fortsatt er der på innsiden, så er den nesten usynlig utenfra.
På vei hjem fra Spellemann natt til mandag satt jeg i bilen med Mads og fortalte om dette. Han så bare på meg og lo litt.
“Sceneskrekk? Du? Det ante jeg ikke.”
Følelsen som er så tydelig på innsiden, så ekte, er nesten usynlig utenfra.
Den forsvinner ikke. Den bare endrer form. Og jeg har blitt bedre kjent med den.
Jeg vet litt mer hvordan den kjennes ut i kroppen. Når den kommer. Hva den gjør med pusten, med tankene.
Og det gjør det også litt enklere å stå i det.
Selv om det ikke kommer naturlig, velger jeg fortsatt å være med på alt det rare vi gjør på scenen. De litt snåle dansene, små påfunn, ting som egentlig føles litt utenfor komfortsonen.
Det gir meg noe både der og da, og etterpå.
En slags frihet.
Kanskje er det adrenalin. Kanskje er det bare følelsen av å kunne være seg selv litt mer, jeg er faktisk ikke helt sikker.
Jeg merker det ikke bare på scenen. Det er de samme små øyeblikkene ellers også. De gangene jeg egentlig har lyst til å trekke meg unna. Når det føles litt ubehagelig, litt uvant, litt for synlig.
Da er det alltid et valg der.
Å trekke seg unna.
Eller å bli.
Jeg tenker på alle gangene jeg har lyst til å trekke meg unna. Og på de gangene jeg likevel ble stående.
Tiåringen som fikk femti kroner for å bli hørt.
Den voksne mannen som fortsatt er nervøs før han går på scenen.
Frykten forsvinner ikke.
Den blir bare litt lettere å stå i.
